1.Temaet for artikkelen er relative reklamasjonsfrister på ulovfestet grunnlag for forbrukerens misligholdskrav i kontraktsforhold med næringsdrivende. Regler om relative reklamasjonsfrister innebærer at kreditor for å bevare sitt krav må melde fra til naturaldebitor om misligholdet (nøytral reklamasjon) eller kravet (spesifisert reklamasjon) innen en viss tid etter at misligholdet ble eller eventuelt burde vært oppdaget. Man omtaler det gjerne som at kreditor har en reklamasjonsplikt. Lovregulerte relative reklamasjonsfrister er i norsk rett typisk fastsatt som en plikt til å reklamere «innen rimelig tid», som tilsvarer «inom skälig tid» som er vanlig i svensk lovgivning. Et gjennomgående unntak i lovgivningen gjelder ved mangler der naturaldebitor har opptrådt grovt aktløst eller for øvrig i strid med redelighet og god tro.s. 198
2.Hovedproblemstillingen i det videre er hvorvidt det gjelder en relativ reklamasjonsfrist utenfor de lovregulerte tilfellene. I svensk rett har en avgjørelse fra Högsta Domstolen, inntatt i NJA 2018 s. 127, gitt viktige bidrag til avklaring. Saken gjaldt fire flypassasjerer som på grunn av flyforsinkelse hadde krav på slik standardisert erstatning som følger av flypassasjerforordningen. Krav på erstatning ble fremsatt i overkant av to år etter at flyreisen hadde funnet sted. Saken for Högsta Domstolen gjaldt utelukkende spørsmålet om kravet var bortfalt fordi det var fremsatt for sent. Flypassasjerforordningen inneholdt ikke noen reklamasjonsfrist, slik at det var spørsmål om det kunne oppstilles en reklamasjonsplikt på ulovfestet grunnlag. Etter en grundig gjennomgang av relevant lovgivning og rettspraksis kom Högsta Domstolen til at det gjaldt et alminnelig prinsipp om plikt til å reklamere ved naturaldebitors kontraktsbrudd, og at plikten gjaldt også for det aktuelle tilfellet.s. 198
3.En neste problemstilling gjelder den eventuelle reklamasjonsfristens lengde. Fremstillingen her avgrenses til spørsmålet om hvilken betydning tidsbestemte frister i lovgivningen kan ha ved vurderingen av om reklamasjon har skjedd innen rimelig tid. I avgjørelsen i NJA 2018 s. 127 tok Högsta Domstolen også stilling til fristens lengde. I lys av bestemmelser i annen lovgivning, som gir forbrukeren en tomåneders minstefrist for reklamasjon, kom man til at en reklamasjon fremsatt innen to måneder fra passasjerens ankomst til bestemmelsesstedet alltid ville være innenfor fristen, men at fristen også kunne være lenger.s. 199
4.Utgangspunktet for den videre fremstillingen er norsk rett, men slik at det trekkes paralleller til svensk rett, der særlig dommen fra NJA 2018 s. 127 er av interesse. Den norske og svenske kontraktsretten har fellesnordiske røtter i kjøpslovene fra henholdsvis 1905 og 1907. Også kjøpslovene fra henholdsvis 1990 og 1988 er basert på et felles samarbeid, som igjen bygger på Kjøpslovkonvensjonen 11. april 1980 (CISG). På forbrukerkontraktsrettens område har lovgivningen i større grad skiltes ad. Felles for begge rettssystemene er imidlertid plikten til å gjennomføre direktiver på forbrukerrettens område, for Sverige som medlem av EU og for Norge på grunnlag av EØS-avtalen. I skrivende stund er et nytt forbrukerkjøpsdirektiv på trappene. I direktivforslaget fra Kommisjonen ble det foreslått at medlemsstatene ikke lenger skulle kunne innføre eller beholde krav om at forbrukeren skal gjøre gjeldende en mangel innen en viss frist, som er kortere enn den foreslåtte absolutte reklamasjonsfristen på to år. For både norsk og svensk rett ville en slik regulering utgjøre et markant brudd med det kontraktsrettslige systemet, siden det i lovgivningen både i og utenfor forbrukerforhold typisk er fastsatt en relativ reklamasjonsfrist ved mangler. Ved Rådets endrede forslag går man imidlertid bort fra Kommisjonens forslag, slik at medlemsstatene fremdeles skal kunne fastsettes en relativ reklamasjonsfrist. Medlemsstatene skal likevel kunne velge ikke å fastsette noen slik frist. Uavhengig av hva det endelige resultatet blir, viser Kommisjonens forslag at relative reklamasjonsfrister ikke er en selvfølge, til tross for at slike regler er en veletablert størrelse i både norsk og svensk rett.s. 199