Stycket

8.Med den forståelsen som er lagt til grunn i norsk rett, bør imidlertid ikke unntaket for tilfeller hvor det er rimelig mistanke om svik fra kunden tolkes for strengt — det er ikke direktivets hensikt å tilrettelegge for ”friendly fraud”. Det kan ikke kreves at banken skal kunne bevise at kunden definitivt forsøker å bedra banken, men at det foreligger ”objektive grunner” som gir opphav til en ”rimelig mistanke”. Om kunden mangler en god forklaring på hvordan betalingsinstrument/ koder har havnet på avveie, eller svindelen svarer til karakteristika som er typisk for friendly fraud, må dette normalt være tilstrekkelig til å kunne holde igjen betalingen for nærmere undersøkelser. Når man leser sammenhengen mellom PSD I og PSD II, og også ser hen til EU-kommisjonens veiledninger til PSD I, er inntrykket at unntaket for rimelig mistanke om svik nettopp er ment å gi bankene en rimelig ”etterforskningsperiode”. På en annen side vil det være ganske mange kunder hvor det raskt vil være åpenbart at det ikke er snakk om ”friendly fraud” — slik som saksforholdene i HR-2022-1752-A og NJA 2022 s. 522. I slike saker fremstår det vel helt ubetenkelig at prosessbyrden legges på banken.s. 507