1.Hvis vi beveger oss fra betraktninger de lege ferenda til rettstilstanden de lege lata, er det interessant å se at man i Norge og Sverige virker å ha tenkt ulikt om forholdet mellom tilbakeføringsplikten og kundens skyldansvar. I Norge er tolkningen fra Justis- og beredskapsdepartementet at direktivet innebærer at medlemsstatene skal oppstille en plikt til å tilbakebetale kunden uten hensyn til hvilken skyld kunden har utvist, så lenge det ikke er rimelig mistanke om svik. ”Direktivets løsning…”, forklarer departementet i forarbeidene til finansavtaleloven, innebærer at det foreligger en tilbakeføringsplikt ”selv om det er kunden som er ansvarlig for tapet etter reglene i artikkel 74”. Det presiseres for eksempel at tilbakeføring skal skje selv om ”det er rimelige grunner til å mistenke at kunden grovt uaktsomt har forsømt sine plikter”.s. 505
2.Synspunktet er altså at kundens skyld — med mindre det dreier seg om svik fra kunden selv — ikke utløser noe unntak fra utgangspunktet om tilbakeføring. At denne forståelsen av PSD II uten særlig diskusjon legges til grunn av norske departementsjurister, kan ha sammenheng med at den norske finansavtaleloven hadde særregler om prosessbyrde lenge før betalingstjenestedirektivene. Allerede i 1993 uttalte den norske Banklovkommisjonen at prosessbyrden burde ligge på bankene i slike saker, og dette ble gjeldende rett ved ikrafttredelsen av finansavtaleloven av 1999 § 37. Det har derfor ikke vært sådd tvil om denne rettsoppfatningen i Norge, ei heller fra bankene. (Praksis er — som vi skal se — en annen ting).s. 505
3.I Sverige tyder kildene på at forståelsen har vært den motsatte. I SOU 2016:53, som gjennomgikk PSD IIs implikasjoner for Sverige, fremgikk om dagjeldende svensk rett at ”utredningen delar regeringens uppfattning att det indirekt framgår av den nuvarande regleringen att återbetalning ska göras omedelbart om det inte förhåller sig så att betalaren ska ansvara för hela eller delar av det belopp som avser den obehöriga transaktionen”. I utredningen virker det som utvalget tar sikte på å opprettholde en slik rettstilstand, der tilbakeføringsplikten i praksis blir et utgangspunkt som kan fravikes dersom kunden skal bære hele eller deler av tapet grunnet egen skyld.s. 505
4.En slik regelforståelse virker å komme til uttrykk i lagen om betaltjänster 5a kap. 1 §, som fastsetter at banken skal ”återställa kontot…om inte annat följer av 2–6 §§”. Skyldreglene fremgår av 3 §, og er dermed tilsynelatende unntatt fra regelen om tilbakeføringsplikt. Så vidt jeg kan se er hverken muligheten for at dette er direktivstridig, eller den praktiske betydningen av prosessbyrdespørsmålet, omtalt i svenske lovforarbeider.s. 506
5.Det er dermed fristende å spørre om det er svensken eller nordmannen som har den rette forståelsen av betalingstjenestedirektivet på dette punktet. Kanskje kan den manglende klarheten i direktivets ordlyd innebære at medlemsstatene har frihet til å holde artikkel 73 og 74 mot hverandre innenfor rammene av nasjonal privatrett, og at direktivet ikke harmoniserer denne avveiningen. Argumentet kan muligens ha noe for seg, men samtidig er PSD II i utgangspunktet et fullharmoniseringsdirektiv. Hvis direktivet skal leses slik at kundens ansvar utgjør unntak fra tilbakeføringsplikten, er det nærliggende å konkludere med at norske banker pålegges en tilbakebetalingsplikt de etter direktivet ikke skal ha. Og i motsatt fall blir svenske bankkunder frarøvet en betydningsfull EU-basert rettighet.s. 506
6.I europeisk litteratur er spørsmålet så vidt jeg kan se viet begrenset oppmerksomhet. I den omtale som finnes, virker man å legge til grunn at skyldreglene ikke skal være noe unntak fra tilbakebetalingsplikten; direktivet oppstiller en regel om ”pay first, argue later”. Dette svarer altså til den norske forståelsen av direktivet. I Oleownik sin redegjørelse for phishing-svindel i tysk rett, forklares det imidlertid at bankens krav etter artikkel 73 nr. 3 flg. motregnes i tilbakebetalingskravet, hvilket gir tilsvarende praktiske utfall som den svenske rettstilstanden. Det kan altså være grunn til å tro at det hersker ulike oppfatninger om forholdet mellom skyldreglene og tilbakebetalingsplikten rundt omkring i Europa.s. 506
7.Selv vil jeg i alle fall mene at det norske justisdepartementets forståelse harmoniserer godt med direktivets system. Dette begrunner jeg først og fremst med det eksplisitte unntaket som i artikkel 73 nr. 1 er gitt for tilfeller der kunden mistenkes for bedrageri og banken sender melding til myndighetene om dette. Det klare inntrykket er at kravet om skriftlig melding skal sikre notoritet over bankers påberopelse av unntaket; som uttrykt i SOU 2016:53 skal man unngå at ”leverantörer slentrianmässigt hänvisar till en misstanke om att betalaren har handlat svikligt för att undkomma betalningsansvar”. Om banken også skulle kunne nekte tilbakeføring med henvisning til grov uaktsomhet eller ”särskilt klandervärt” på kundens hånd, så fremstår det underlig at direktivet ikke oppstiller noen slik varslingsprosedyre eller dokumentasjonskrav for disse tilfellene — hvor kunden tross alt mistenkes for et mindre alvorlig forhold. Skal banken da kunne velge mellom å enten nekte tilbakeføring under henvisning til en varslet mistanke om svik, eller å bare påstå at kunden var ”grov oaktsam” eller opptrådt ”särskilt klandervärt” — og i det sistnevnte tilfelle kunne nekte tilbakeføring uten noen rapporteringsplikt? Etter mitt syn har det formodningen mot seg at PSD II artikler 73 og 74 skal forstås på denne måten.s. 507
8.Med den forståelsen som er lagt til grunn i norsk rett, bør imidlertid ikke unntaket for tilfeller hvor det er rimelig mistanke om svik fra kunden tolkes for strengt — det er ikke direktivets hensikt å tilrettelegge for ”friendly fraud”. Det kan ikke kreves at banken skal kunne bevise at kunden definitivt forsøker å bedra banken, men at det foreligger ”objektive grunner” som gir opphav til en ”rimelig mistanke”. Om kunden mangler en god forklaring på hvordan betalingsinstrument/ koder har havnet på avveie, eller svindelen svarer til karakteristika som er typisk for friendly fraud, må dette normalt være tilstrekkelig til å kunne holde igjen betalingen for nærmere undersøkelser. Når man leser sammenhengen mellom PSD I og PSD II, og også ser hen til EU-kommisjonens veiledninger til PSD I, er inntrykket at unntaket for rimelig mistanke om svik nettopp er ment å gi bankene en rimelig ”etterforskningsperiode”. På en annen side vil det være ganske mange kunder hvor det raskt vil være åpenbart at det ikke er snakk om ”friendly fraud” — slik som saksforholdene i HR-2022-1752-A og NJA 2022 s. 522. I slike saker fremstår det vel helt ubetenkelig at prosessbyrden legges på banken.s. 507