1.Stadig flere skandinaviske bankkunder har opplevd å bli utsatt for betalingssvindel. Svindelen muliggjøres ofte ved at svindler får kontroll over kundens elektroniske betalingsinstrument og nødvendige koder eller passord. En kjent fremgangsmåte er for eksempel å lure kunden til å oppgi BankID-informasjon under påskudd av at den er tiltrengt for å stanse et pågående angrep mot kundens nettbank, for så å tappe kontoen. Et annet tilfelle kan være at en person i gjeldsproblemer får logget seg inn i et familiemedlems nettbank og foretatt betalinger derfra. I rettspraksis ser man alt fra superprofesjonell storskalasvindel, til desperat utnyttelse i nære relasjoner.s. 499
2.Når en betaling har blitt godkjent gjennom kundens betalingsinstrument uten kundens samtykke, som i tilfellene over, har vi å gjøre med en ikke godkjent betalingstransaksjon, (etter den svenske lovterminologien en obehörig transaktion). For slike transaksjoner legger EUs reviderte betalingstjenestedirektiv (PSD II) føringer for nasjonale regler om tapsfordeling mellom kunden og kundens bank.s. 499
3.Utgangspunktet er at banken plikter å betale tilbake ”den icke auktoriserade betalningstransaktionens belopp” til kunden, jf. PSD II artikkel 73 nr. 1. Samtidig beskriver direktivet situasjoner der kunden likevel skal hefte for hele eller deler av tapet. Særlig aktuell, og ofte opphav til tvist, er regelen i artikkel 74 nr. 1 tredje avsnitt om at kunden kan holdes ansvarlig ved høy grad av uaktsomhet i håndteringen av betalingsinstrumentet og/eller personlige sikkerhetsanordninger (passord eller koder).s. 500
4.Medlemsstatene har en viss frihet til å fastsette tapsfordelingsregler i disse tilfellene, men kunden skal bære det fulle ansvaret der det er utvist særlig sterk grad av skyld. I både Norge og Sverige hefter kunden for 12 000 kr ved grov uaktsomhet, og for hele beløpet i situasjoner der kunden er svært sterkt å bebreide — i Norge ved ”forsett”, og i Sverige der kunden har opptrådt ”särskilt klandervärt”. Innholdet i denne groveste skyldgraden har etter hvert fått en del oppmerksomhet i litteraturen, og var gjenstand for behandling i Høyesteretts avgjørelse i HR2022-1752-A og Högsta domstolens avgjørelse i NJA 2022 s. 522.s. 500
5.Betalingstjenestedirektivets system reiser imidlertid også et spørsmål om forholdet mellom tilbakebetalingsplikten i artikkel 73 nr. 1, og skyldreglene i artikkel 74. Er skyldreglene et unntak fra tilbakebetalingsplikten? Eller har kunden rett på tilbakebetaling selv om banken har mulighet til å ansvarliggjøre kunden etter skyldreglene?s. 500
6.Spørsmålet er av praktisk betydning fordi det avgjør hvem som må reise sak for at spørsmålet om kundens skyldgrad skal komme opp for en domstol eller reklamasjonsnemnd. Som Schweigaard i sin tid forklarte, er utgangspunktet for enhver rettsprosess en ”virkelig eller formeentlig Uoverenstemmelse mellem den factiske og den retlige Tingenes Orden”. Hvem som må initiere prosess, beror på hvordan virkeligheten ser ut før tvisten begynner. Hvis kunden får kreditert sin konto for det bortsvindlede beløpet uansett påstått skyld, faller det på banken å reise sak for å få dekning for sitt krav. Motsetningsvis; hvis banken ikke gjør annet enn å insistere på at kunden hefter for tapet, er det kunden som må klage forholdet inn til en reklamasjonsnemd eller reise sak for domstolene. Rekkevidden av tilbakebetalingsplikten avgjør dermed hvem som innehar det vi kan kalle prosessbyrden i tvisten om kundens skyldansvar etter reglene som gjennomfører artikkel 74 nr. 1 tredje avsnitt.s. 500
7.I denne artikkelen vil jeg behandle dette spørsmålet om prosessbyrde i saker om ikke godkjente betalingstransaksjoner, samt sammenligne de nasjonale gjennomføringene i Norge og Sverige. Jeg vil også si noe om hvordan regelen om tilbakebetaling har blitt praktisert av Norske banker, samt hvilken praktisk betydning rettsspørsmålet kan ha for risikofordelingen ved misbruk av eID i betalingssystemet.s. 501